Joachim Rønning (t.v.) og Espen Sandberg inne på møterommet hos The Chimney Pot i Oslo. Foto: John Berge. © RELEASE.no
|
«Dette er en én-gang-i-livet-opplevelse»
Det norske regiteamet Joachim Rønning og Espen Sandberg satte av en time til et dybdeintervju med RELEASE i forbindelse med BD- og DVD-utgivelsen av Max Manus.
Vi snakket bl.a. om barnedagene i Sandefjord, om læremester Luc Besson, selvsagt mye om deres unike norske debutfilm og hvilke spennende prosjekter fremtiden vil bringe.
– I publikums øyne dukket dere opp med Bandidas.
Joachim Rønning: – Det var en flopp i Norge, og i USA kom den ikke på kino en gang. Men den gjorde det bra ellers i Europa, og den var på Topp 3-listen i de fleste andre land, faktisk. Den gjorde det bra i Asia.
– Hvordan kom dere inn i spillefilmbransjen etter å ha gjort reklamefilm i mange år?
Joachim Rønning: – Luc Bessons selskap i Paris representerte oss i Frankrike på reklamefilm. Slik møtte vi Luc Besson. Så hadde vi et manus som han likte, som vi hadde skrevet. Det ville han gjøre. En dag ringte han og sa at han hadde en god og en dårlig nyhet. Den dårlige var at det ble ikke noe av filmmanuset vårt, men at han hadde et annet manus han hadde skrevet, som han ville vi skulle gjøre. Det var da Bandidas. Han så vel at vi hadde en eller annen form for dramaturgisk innsikt.
– Inntil da hadde dere ikke laget spillefilmer?
Espen Sandberg: – Vi hadde laget novellefilm og kortfilm, men stort sett reklamer. Han likte godt at vi i reklamefilmene hadde vist at vi kunne fortelle historier på forskjellige måter.
Joachim Rønning: – Og så var Bandidas en westernkomedie, og vår reklamerull er veldig komediebasert. Vi lager reklamefilm over hele verden og har 200 reisedøgn i året. Vi gjør nå mer i Norge fordi vi har
Hovedrolleinnehaver Aksel Hennie (t.v.) i samtale med regissørene Joachim Rønning (midten) og Espen Sandberg (t.h.) under Max Manus-innspillingen. Foto: Erik Aavatsmark, Filmkameratene
|
fått familier. Men mange er komediebasert. Jeg tror at det var noe av grunnen til at han så vi kunne bringe humor inn i Bandidas. Vi fant ut «the hard way» at fransk humor ikke er morsom annet enn for franskmenn. Det er veldig slapstick-orientert og ulikt den skandinaviske formen for humor. Den er veldig klovnete.
– Hvordan gikk det da med stjernene i hovedrollene, Penélope Cruz og Salma Hayek?
Espen Sandberg: – Ja, de kommer jo fra Mexico og Spania og har to andre former for humor igjen. Pluss at vi hadde amerikanske skuespillere.
Joachim Rønning: – Manuset var skrevet av Robert Mark Kamen, sammen med Luc Besson. Robert skrev jo blant annet The Karate Kid-filmene, den første er jo fantastisk. Vi var vel så «star-struck» av ham som vi var av de to jentene. Det blir spennende å se hva Harald Zwart klarer å få ut av den nyinnspillingen han gjør av The Karate Kid. Robert Mark Kamen har skikkelig peil, men når Luc Besson er i rommet, så er det han som bestemmer. Og ære være ham. Luc er en fantastisk person, og vi har lært utrolig mye ham, og vi er fortsatt gode venner. Men han er en naturkraft. Bandidass presterte nok ikke det Luc hadde drømt om.
Espen Sandberg: – Vi vet at filmen har tjent penger. Vi får royalties nå, og vi er de siste som får dette.
– Tilbudene fra Hollywood strømmet ikke på etter Bandidas da, forstår vi dere rett, men kanskje nå etter Max Manus?
Joachim Rønning: – Nå er det annerledes. Nå har vi ammunisjon for
Fra venstre: Gregers Gram (Nicolai Cleve Broch), Max Manus (Aksel Hennie) og Gunnar Sønsteby (Knut Joner) i en av de roligere scenene i Max Manus. Foto: Erik Aavatsmark, Filmkameratene
|
den delen av verden.
– Er det det dere har lyst til å gjøre?
Joachim Rønning: – Det kommer helt an på prosjektet. Vi har flere norske prosjekter som er vel så interessante.
Espen Sandberg: – Vi har lyst til å lage filmer hvor vi tenner på historien, for å si det sånn. Og det er er både norske og utenlandske, det kan også være skandinaviske ting. Men Amerika har jo vært, siden vi var barn, stedet som har vært kjempekult å lage film. Og vi har jo ikke laget spillefilm der ennå. Selv om mange trodde Bandidas var en Hollywood-film, så er det jo ikke det.
– Det er drømmen?
Espen Sandberg: – Ja, men da må prosjektet være riktig. Nå kan vi lage film der, men vi har lyst til at det skal være et veldig bra manus, fordi vi har opplevelsen med Bandidas og opplevelsen med Max Manus. De er veldig forskjellige virkeligheter.
– Foruten Harald Zwart har noen få enkeltstående norske regissører laget film i Hollywood, f.eks. Petter Ness og Erik Skjoldbjærg. De kommer ofte hjem med historier om at maskineriet der tar overhånd: at det er proffere der, men studioet bestemmer, endrer manus, endrer slutten, tar over, osv. Er dere redde for det?
Espen Sandberg: – Nei, men vi er klar over at det er sånn. Hvis du tror det ikke er sånn, får du selvfølgelig en overraskelse. Bandidas fungerte på mange måter på den måten, mens Max Manus overhodet ikke var slik. Men du får veldig mange andre ting i Hollywood. Du får jobbe med mange av de beste
Filmens ustrakte bruk av CGI er unik i norsk sammenheng. Foto: Storm Studio
|
innenfor sitt fagfelt, også skuespillere. Du får økonomi til å gjøre de tingene du drømmer om og som man egentlig aldri får i Norge. Og du når et enormt stort publikum.
Joachim Rønning: – Og det som er så morsomt med Los Angeles, er at film er den viktigste industrien. Så du er i et univers hele tiden, hvor det du drømte om som liten – som ingen forsto når du vokste opp – å kunne være i en by hvor alt dreier seg om film. Om du er filmfrik, som vi er, så er det toppen av lykke. Overalt hvor du snur deg er det filmreferanser. Det er film det snakkes om. De tar det drittseriøst, fordi det er big business.
Espen Sandberg: – Alle de tingene gjør at det er bra. Dessuten skal man tenke på hva slags type film er det man lager. Og det er deler av studiosystemet som er laget for å tjene smalere film og mer sære regissører, da, sett med Hollywood-øyne. Så har du andre deler som lager ting som skal være så bredt som overhodet mulig.
– Hva kan dere si om eventuelle prosjekter?
Espen Sandberg: – Det er så mye nå. Det er mange forskjellige. Det er mange sjangre vi liker, spesielt de filmene vi vokste opp med.
– Si litt om oppveksten i Sandefjord.
Espen Sandberg: – Da så vi
Indiana Jones, Star Wars, E.T., Back to the Future og mange av de filmene der, samtidig som vi var medlem av filmklubben og satt i styret der. Så vi så også alt det europeiske, sære, smale også, så vi har en veldig fin balanse der. Også mye svenske og danske filmer.
– Hvor lenge har dere kjent hverandre?
Joachim Rønning: – Vi møttes på barneskolen. Vi begynte å lage film der, på video. Vi er den virkelig sanne første videogenerasjonen. Vi begynte med video i 1983, da min far brukte hele familieformuen på å kjøpe det som den gang kostet 25.000 kroner. En VHS som hang rundt halsen og rørkamera. Vi tjuvlånte det selvfølgelig og forsøkte å rekreere Back to the Future. Luc Besson var kjempeinspirasjon med Nikita, hvordan han hadde det kommerse «taket»
Filmen ble utgitt 10. juni på leiefilm og 17. juni på kjøpefilm.
|
på ting: den visuelle stilen, det var blått, og det var røyk. Litt Ridley Scott. Så fikk vi tidlig muligheten til å sitte og klippe på profesjonelt utstyr, da vi var 13–14 år gamle. Da satt vi gratis på natten hos et produksjonsselskap i Sandefjord. Det var det som skilte oss fra de andre som lekte med video. Nå kan alle klippe.
Espen Sandberg: – Det gjorde den store forskjellen. Vi kunne se filmene om igjen og om igjen på video. Etterhvert så vi hvordan scener var bygd opp og fortalt. Før vi fikk muligheten til å klippe, måtte vi gjøre det i kamera, og det er jo nærmest umulig. Da vi lærte mye av klippingen, kom vi til et nytt nivå. Vi bestemte oss for å gjøre karriere av det i ung alder. Vi har alltid villet gjøre det.
– Alltid sammen som regissører også?
Espen Sandberg: – Det er mange grunner til at det har blitt sånn. Det har gått bra. Vi begynte så tidlig.
Joachim Rønning: – Det begynte som en lek. På en måte føler vi at vi har aldri sluttet å leke sammen, egentlig. Så for oss er det helt naturlig å være to, selv om regiyrket er jo et ikonisk soloyrke. Det er jo noen andre regiteam der ute i tillegg til oss.
Espen Sandberg: – Noen er også kjempegode. Det er kult det. Så når vi er i USA, og rundt her også, så begynner vi å få gehør for det.
– Hvordan fordeler dere oppgavene?
Espen Sandberg: – Det er ganske klart, faktisk. Vi jobber sammen med utviklingen av manus og klipp, m.a.o. for- og etterarbeid. Vi er «hands on» og sitter sammen med klipper. Under selve innspillingen har Joachim alt ansvaret for det visuelle, mens jeg tar hånd om skuespillerne. Vi snakker sammen i forkant. Vi har fått gode tilbakemeldinger på Max Manus at de skillelinjene fungerte veldig godt, og at alle føler de får oppmerksomhet. De føler de kan komme til oss, og at vi har tid og kan prate med dem. Vi kan tidvis være to steder en gang.
– John M. Jacobsen sa litt spøkefullt til meg at han hadde ikke sett Bandidas før han ga dere jobben med Max Manus, og det var kanskje bra, sa han med et smil.
Joachim Rønning: – Vi hadde heller ikke sett Sagaen om Olav den Hellige. Det var kanskje like greit det også.
– Hva synes dere om Bandidas nå?
Joachim Rønning: – Nå har jeg ikke sett den på veldig lang tid, sist var vel premieren i Paris. Vi var vel litt ferdig med den da den var ferdig.
Espen Sandberg: – Hvis Luc Besson hadde ringt nå og spurt om vi ville lagd film med ham igjen, hadde vi sagt ja igjen. Det var en så fantastisk sjanse
Den indre kjernen av sabotørgjengen i Max Manus samlet. Foto: Erik Aavatsmark, Filmkameratene
|
til å jobbe med det budsjettet og de skuespillerne, så det er ikke noe man kan si nei til. Det er ikke noe vi angrer på et sekund. Vi er en enorm erfaring rikere, som vi ikke kunne fått på noen som helst annen måte.
– Hvordan kom dere i kontakt med John M. Jacobsen og Max Manus-prosjektet?
Espen Sandberg: – Vi har kjent ham siden vi begynte å lage kortfilmer, fordi vi var interessert i å ha kontakt med ham, fordi han var en av de ytterst få produsentene den gang som laget filmer som publikum ville se.
Joachim Rønning: – Han var den eneste som var interesserte i oss også. Vi laget en kortfilm, Dag 1, som ble vist i Grimstad i 1997. Alle hatet filmen, bortsett fra Jon. Han syntes den var drittkul.
Espen Sandberg: – Jon sier selv at mye av grunnen til at vi fikk gjøre Max Manus, var etter møtet den gangen. Vi hadde lenge drøftet å lage en nyinnspilling av Kampen om tungtvannet, men vi fikk aldri det manuset på plass. Vi fant vel ut at den egner seg som TV-serie, noe den vel også blir. Men så dukket manuset til Thomas Nordseth-Tiller opp, og John M. Jacobsen kjøpte det. Han ga det til oss, og vi syntes det var drittbra. Da snudde alle på hælene, og vi var i gang med Max Manus. Da jobbet vi kontinuerlig med Thomas et års tid på å finsnekre det.
– Etter innspillingen og filmen var ferdig, rett før premieren. Hva følte dere da – ble filmen slik dere så den for dere?
Espen Sandberg: – Den ble så bra vi håpet på.
Joachim Rønning: – Vi visste fra første stund av at denne filmen ville få mye oppmerksomhet. Det hvilte et enormt ansvar for hele prosjektet fordi det er en historie som er viktig å fortelle sannferdig, fordi det er gjenlevende og familier av mennesker som ofret alt de trodde på. Så det var veldig viktig for oss at den også ble jævlig bra – at den ikke ville skuffe folk. Dette var et løft. En av de dyreste noensinne laget i landet. Ville vært så forferdelig kjedelig om det ble en flopp. Da ville folk bli like mye forbannet som skuffet. Jeg sier ikke at filmen er fantastisk bra – men den har en appell i seg og spiller på de rette strengene.
Espen Sandberg: – Fordi historien handler om et skjebnekapittel i norsk historie preget det alle som var med og lagde filmen. Alle ga filmen alt vi hadde. Det er selvfølgelig fantastisk at den nådde ut til så mange.
– Hva håpet dere på?
Espen Sandberg: – Vi håpet vel på halvparten.
Joachim Rønning: – Noen våget å tenke på 600–700.000 besøkende på kino da klippene begynte å bli ferdige, men noen diskusjon i forkant på teorier om antall besøkende var ikke interessant for Espen og meg. Det spiller ingen rolle.
Espen Sandberg: – Vi vet det ligger «et tak» på 300.000 mennesker. Det er de som vanligvis går på kino. Vi håpet å bryte gjennom der, men vi ville ikke være med på gjettekonkurranse. Men vi visste at potensialet var stort fordi historien er viktig, og det er lenge siden forrige krigsfilm.
Joachim Rønning: – Fredag 19. desember hadde vi ekstrapremiere i Sandefjord. Vi fikk tall på lørdagen om at 45.000 hadde sett den på fredagen, og det var helt eksepsjonelt. Så var det like mange lørdag og 55.000 søndag, og første helgen ble det samlet 145.000 – inkludert førpremieren. Da begynte vi å tenke: «Dette er helt utrolig.» De unge, Fritt vilt-målgruppen, traff vi første helgen. De vil se den først. Da merket jeg at vi var lettet at vi hadde appellert til de unge. På ti–elleve dager var den sett av 400.000. Det er klart, noe slik kommer vi aldri til å oppleve igjen. Dette er en én-gang-i-livet-opplevelse.
– Dette er en ekte familiefilm, siden den når alle?
Espen Sandberg: – Mange har sett den i tre generasjoner, sammen på kino, det skjer jo ikke ofte.
Joachim Rønning: – Det var fantastisk å snike seg inn på Colosseum i romjulen. Det sitter noen på rad én, fordi det er så fullt, det er ikke sjanse å få annet sete. Å se alle målgruppene, alderstrinnene. Fjortenåringer til hundreåringer.
– Hva med en oppfølger?
Espen Sandberg: – Det er første filmen som treffer denne nerven i publikum. Det kan komme en ny krigsfilm.
Joachim Rønning: – Vi vet om flere filmer i samme sjanger som det jobbes med.
– Når får vi se en komedie fra dere?
Espen Sandberg: – Det er nok den som sitter lengst inne, av alle sjangre, fordi den er så vanskelig.
– Hvem kjøper filmen på videogram?
Espen Sandberg: – Vi vet at mange som så filmen på kino ikke kjøper DVD-er, tredjegenerasjonen.
Joachim Rønning: – I hvert fall ikke Blu-ray!
Espen Sandberg: – Det er kjedelig at filmen har havnet på Internett, og dette preger dette litt. Men jeg gleder meg til DVD-en kommer fordi den har mye bedre kvalitet. Men i tillegg kommer alle tingene som vi to er så interesserte i: bak scenene og intervjuer og kommentarspor. Dette har vært viktig for oss opp gjennom årene. Er man veldig interessert i film, er det så spennende med alt rundt. Og vi vet det kommer masse slik på videogramutgivelsen. Slettede scener og alle godbitene. Det er flere dokumentarfilmer. Det blir en stor, virkelig fantastisk pakke. Det gleder vi oss over.
Joachim Rønning: – Det blir den råeste norske DVD-utgivelsen – det er jeg helt sikker på.
Espen Sandberg: – Det er kult. Det er ikke så mange norske filmer som kan ta seg råd til det, men her er det noe spesielt. I og med at den har gått så bra på kino, tror jeg nok at den får en sånn status som gjør at det er veldig mange som vil ha den i hyllene.
– Overvåket dere overføringen?
Joachim Rønning: – Ja, i London, fra 35 mm til HD.
Espen Sandberg: – For mange vil dette virkelig bli en stor opplevelse, fordi nå vil de se slik vi skrudde fargene i London.
Joachim Rønning: – Han som skrudde fargene gjorde også bl.a. Slumdog Millionaire.
– Blir det bedre enn på kino?
Espen Sandberg: – Ja, bedre enn på filmkopiene. Men samme transfer er grunnlaget for D-kino-versjonen, som f.eks. ble vist på Colosseum.
Joachim Rønning: – På Blu-ray kommer filmen til å bli helt rå.
Espen Sandberg: – De som har et fett lydanlegg, vil også virkelig høre hvor ekstremt mye tid vi har brukt på miksen.
– Har dere Blu-ray?
Espen Sandberg: – Nei, men jeg skal kjøpe det.
Joachim Rønning: – Jeg har bare NRK1.
– Dere har brukt ekstramaterialet på DVD-er som en slags filmskole for dere selv. Det vil dere at Max Manus også skal være?
Espen Sandberg: – Vi håper det fordi vi vet det er en god del mennesker som er interesserte i hvordan man lager film. Noen fordi de har lyst til å gjøre det selv, og andre fordi de bare er veldig interesserte. Her får de muligheten i alle fall.
Joachim Rønning: – Veldig mye av det vi har gjort i filmen, er det også første gang som er blitt gjort i Norge. Sånn sett tror jeg det er interessant. Alt det digitale arbeidet er laget av sju selskaper i Oslo. Det er det ene. Det andre er rent produksjonsmessig. Det er aldri blitt laget så mange eksplosjoner og avfyrt så mange skudd. Rent teknisk er listen løftet et par hakk.
– Hvordan går man videre etter en slik supersuksess?
Joachim Rønning: – Det er mange interessante prosjekter.
Espen Sandberg: – Det er det, men vi kommer nok aldri til å oppleve noe som Max Manus igjen. Det er førstefødte. Det er en sann historie om vår nære fortid og hvem vi er som nordmenn. Men vi får oppleve noe annet. Så vi leter selvfølgelig etter et prosjekt som har noe spesielt ved seg, og det faktum at vi er to, gjør at vi er ute etter en film som kan utfordre de mulighetene vi har. Vi ønsker oss en film som har et sterkt drama i seg, men også en stor visuell del. Så får vi se hva det blir.
– Kan det bli noe mer med John M. Jacobsen?
Begge: – Absolutt.
– Beskriv John M. Jacobsen som produsent kontra Luc Besson og Hollywood-produsenter?
Joachim Rønning: – Luc er også regissør, mens John er kun produsent. John er fantastisk å jobbe med. Vi har vært på lag hele veien, det var ingen konflikter. Det går an å snakke med ham, og han har vært en uvurderlig ressurs. Han begynner å komme litt opp i årene og sitter litt i målgruppen som vi ikke kjente helt. Han kunne korrigere oss litt hvis ting har vært litt politisk ukorrekt.
Espen Sandberg: – John har også vært god på å skjerme oss for økonomiske aspekter, slik at vi har fått lov til å lage filmen. Vi har fått et kreativt spillerom. Hver uke satt vi hjemme hos ham og så på opptakene. Han har vært veldig respektfull i forhold til oppgaven vi har hatt. Han er den beste selgeren i bransjen og har en kontakt med kinoene som er unik.
– Vil piratkopien medføre lavere BD- og DVD-salg?
Joachim Rønning: – Minimalt.
Espen Sandberg: – Jeg tror det. Men i hvilken grad vil jeg ikke spekulere i.
Joachim Rønning: – Jeg tror det er verre for filmer som ikke er en «event movie». Av de som har lastet ned i dårlig kvalitet på nettet, så må de gjerne skryte av bra kvalitet – så er det jo ikke god kvalitet på de camcorder-greiene der. For folk som virkelig er interessert i dette – og de tror jeg det er mange av – så tror jeg DVD-en er noe å ha.
Espen Sandberg: – Jeg vil oppfordre at de som gjør dette [les pirat/fildeling], at de også går på kino, og kjøper DVD. Jeg forstår at de vil se filmene først, men de må huske at de få kronene som man tross alt betaler for kinobillett eller DVD, er fryktelig lite i forhold til det å lage filmer, fordi de er kjempedyre. Men hvis ikke de kronene kommer tilbake, så blir det ikke laget slike filmer igjen. Selv om denne filmen har spilt i mange penger, så kostet den så mye penger at det er ikke rare kronene de ulike aktørene sitter igjen med. Og det er det som vi skal tørre å satse med neste gang, og vi vet at det går ikke bra hver gang. Er man glad i film, bør man støtte den, og det gjør man ikke ved å piratkopiere.
– Hva bør man gjøre for å demme opp for fildeling?
Espen Sandberg: – Det handler om å gjøre film tilgjengelig. Jeg tror de fleste ønsker å betale for det, og at få ønsker å være kriminelle. Jo fortere vi får en filmtjeneste på nettet som fungerer, så tror jeg folk vil elske det.
– Max Manus, er det mange feil i filmen dere ser nå, som dere skulle ha fikset? Jeg så noen gateskilt.
Espen Sandberg: – Vi er klar over ting som ikke er helt perfekt, men vi brukte alle pengene vi hadde til rådighet, og et eller annet sted var det slutt på penger og tid. De slettede scenen går på dramaturgi. Vi har blant annet en scene med Tikken, hvor hun dukket tidlig opp i filmen. Hun må komme senere i historien. En god del kommer på DVD. Det som gjør «vondt» med å ha dem med, er at de ikke er ferdig klippet.
(Fra RELEASE 5•2009)
MERK: Intervjuet ble gjort før videogramslippet av Max Manus i juni.
Joachim Rønning (t.v.) og Espen Sandberg. Foto: John Berge. © RELEASE.no
|
John Berge / 25.07.2009
Del på Facebook:
|
|
|
